Da Eldar Rønning forlot pressekonferansen foran 15-kilometeren i protest mot stadige spørsmål om Northug hadde jeg håp om at det kunne sette i gang en refleksjonsprosess hos noen journalister. Men når jeg leser Ola Bernhus’ pinlige forsvarsskrift innser jeg at det selvfølgelig var fryktelig naivt.

For det første:

Bernhus presenterer et forslag til hvordan pressekonferansen kunne vært arrangert på en annen måte, hvor man deler opp pressekonferansen i en Northug-del og en for resten. «Så kunne de ha blåst av den delen og stanset alle spørsmål om  Northug. Det ville blitt respektert», skriver han om Northug-delen. I en Sirkus Northug-episode ser vi en pressekonferanse med landslaget fra midt på sommeren. Etter en stund med spørsmål kun til Northug gis det et hint om å stille noen spørsmål til de andre løperne, f.eks. Niklas Dyrhaug, som vant testrennet samme dag. Ble det respektert?

For det andre:

På tirsdag, da Northug ble parkert i sprintsemifinalen, opplevde vi et norsk medaljeskred. To gull og to sølv. Likevel var det mest interessant å pøse på med toppsaker om Northugs sviktende form og muligheten for at han ikke går 15-kilometeren.

Men Rønning skal holde kjeft og vinne medaljer, helst gull. Da blir det mye bedre. OL-dekningen etter gullskredet på tirsdag forteller en annen historie.

For det tredje:

Og dette er viktigst. At Bernhus mener de øvrige løperne på pressekonferansen burde blitt stilt spørsmål av høflighets skyld er provoserende nok i all sin nedlatenhet. Men verre er det at det viser en fullstendig mangel på journalistisk ambisjon og ønske om å gjøre en god og grundig jobb. Nei, ingen skal stilles spørsmål av høflighet. De skal stilles spørsmål fordi vi vil ha en bredest mulig dekning av høyest mulig kvalitet i forkant av 15-kilometeren. Dersom journalistene ikke har spørsmål å stille løperne som faktisk skal gå distansen, så gjør de faktisk ikke jobben sin godt nok. Det finnes utallige spørsmål de bør stilles for at vi skal sitte igjen med en tilfredsstillende dekning av øvelsen.

Istedet må vi igjen plages med argumentet om at antall klikk på sakene er eneste rettesnor for journalistisk vinkling. Det er denne mangelen på journalistisk ambisjon som gjør Bernhus’ forsvarsskrift så pinlig.