Feil om hærverk

I Kjernen er vi godt vant med at mange bryr seg om hva vi mener og at mange er uenige med oss. Det er bra fordi det betyr at vi har en viktig stemme i alt som har med Rosenborg å gjøre. Det betyr også at vi lever godt med kritikk vi er uenig i.

Vi kan derimot ikke sitte stille når sportskommentator Esten O. Sæther, helt uten kildebelegg, lyver om at vi driver hærverk.

I sin kommentar 21. juli gir han oss skylden for å ha utført tagging på Rosenborgs og andres eiendom. Kjernen har ikke bare tatt avstand fra dette hærverket fordi det er ulovlig, men fordi det også ville vært direkte skadelig for vår sak dersom vi skulle gå fram på den måten.

Vi håper at Rosenborg identifiserer og anmelder vedkommende. Men at enkeltpersoner bedriver dumheter og ulovligheter kan ikke andre personer og organisasjoner ta ansvar for. Dette vet også Rosenborg, som på ingen måte har insinuert at Kjernen har noe ansvar for dette.

Men Esten O. Sæther vet bedre! Han skriver:   «Det er patetisk at den samme supportergruppa som på sitt eget årsmøte i vår besluttet at Kjernens hovedformål er å støtte Rosenborg Ballklub visuelt og verbalt under kamp, ikke er i stand til å gjøre det på et mer demokratisk vis enn å tagge ned klubbens treningsfelt.»

Nei. Det som er patetisk er å ikke sjekke fakta før en trykker på publiseringsknappen. I en avis holdes man, trass i hva enkelte fotballkommentatorers vilkårlige synsing måtte tyde på, til en høyere standard enn på en vilkårlig blogg.

Det er bra at Sæther i ettertid har redigert sin kommentar, men det vet ikke de tusenvis som først leste artikkelen. Det er snakk om en alvorlig anklage om et straffbart forhold

Kjernen er ikke ansvarlig for skadeverk andre mennesker måtte gjøre mot Rosenborgs treningsanlegg. Men Dagbladet er ansvarlig for de påstander Esten O. Sæther setter på trykk. Derfor burde Sæthers redaktører fortelle ham at i Dagbladet holder man seg til fakta, og farer ikke med løgn.

Så er det mye annet Sæther skriver som vi gjerne skulle tatt tak i. Men da må vi først møtes med konstruktiv kritikk, ikke løgnaktige beskyldninger om å bedrive hærverk.

KENNETH T. KJELSNES
Leder, Kjernen

Innlegget ble publisert på dagbladet.no, 22. juli 2014.

Foran sesongen 2014

I helga var det én måned til Eliteserien starter og Rosenborg serieåpner hjemme mot Viking. Jeg oppsummerer sesongen 2013, som bakgrunn for mine tanker og forventninger foran 2014-sesongen.

2013 ble på mange måter en skuffende sesong for min del. Det åpnet så bra med tre strake seire og vi så antydninger til små skritt tilbake til røttene. Men det ble raskt avløst av fire kamper med uavgjort og tap mot det som skulle ha vært enkel motstand. Så ble det til at vi likevel klarte å kjempe om gullet nesten helt inn, uten at jeg på noe tidspunkt kjente eimen av gull av 2013-utgaven av Rosenborg.

En pinlig europacup-exit og to sølv ble beholdningen i 2013. Men vi samler ikke på sølv i Trondheim. For mange utenfor Trøndelag kan denne kravstorheten virke uforståelig. Først og fremst er det ikke resultatene som var det mest skuffende for meg – men det kommer jeg straks tilbake til. Men Rosenborg bruker desidert mest penger på sportslig satsing i Norge, og har gjort det over mange år. Ingen gull siden 2010 står rett og slett ikke i stil med den økonomiske satsinga.

Likevel var prestasjonene en større skuffelse for meg enn resultatene. Da Per Joar Hansen ble ansatt var det med et mandat om å oppfylle en ny, men gammel, sportslig linje under overskrifta Tilbake til røttene. For meg framsto det som uklart hvordan dette prosjektet var definert. Vi finner en slags definisjon i årsmeldingen for 2013: «Prosjektet ‹tilbake til røttene› betyr fokus på offensiv samhandling/struktur og et tydelig bevegelsesmønster offensivt, i et 4-3-3 utgangspunkt».

Jeg mener vi var et stykke unna dette i 2013. For det første så vi alt for lite til denne offensive samhandlingen og strukturen. Det ble særlig markant i møte med lag som lå kompakte defensivt og ikke ga oss bakrom. Da evnet vi ikke å jobbe sammen for å bryte ned motstanderen, men det ble mye énmannsjobbing. Det ble tydelig at relasjonene, som er så sentrale i den fotballfilosofien man streber etter, ikke var til stede. Én av grunnene til det kan man også finne i betydelig vingling i laguttakene. Uten at jeg har sjekket det, tror jeg nesten ikke at vi stilte med samme lagoppstilling to kamper på rad i 2013. Selv om jeg legger liten, for ikke så ingen, vekt på treningskampene i sesongoppkjøringa – all erfaring viser at resultatet i disse kampene forteller svært lite om hva som vil skje når alvoret er i gang – så hadde jeg nok foretrukket om man kjente igjen lagoppstillinga i større grad fra kamp til kamp i oppkjøringa.

Det siste punktet på minussida i 2013 som jeg vil trekke fram er en defensiv innstilling, som er et godt stykke unna tilbake til røttene-filosofien. Dette er blitt forsvart med at fotballen har utviklet seg enormt de siste årene og at defensiv trygghet er viktig. Det er det vanskelig å være uenig i. Men det er forskjell på defensiv trygghet og defensiv innstilling – og jeg mener det ble for mye av det siste. Dette viste seg på to områder: Forsøk på å «safe» inn knappe ledelser, gjerne ved å bytte inn defensive spillere for offensive, og alt for liten villighet til å ta risiko offensivt. Jeg mener vi har såpass mye bedre spillere enn de fleste av våre motstandere i Eliteserien til at vi tåler å ta større offensiv risiko. Slik kan vi få flere spillere foran ballen, istedet for å gjøre det enda lettere for lag som legger seg bakpå. Med så raske spillere i forsvar som Reginiussen og Gamboa er det mulig å rette opp feil. Med Skjelvik inn for Dorsin i år har hastigheten i forsvaret økt betydelig.

Men det må da også ha vært noe positivt i 2013? Ja, for all del! Vi tok sølv med en poengsum som alle tidligere år ville ha betydd gull. Vi har altså vunnet mange kamper – og det er utvilsomt viktig i fotball. En enorm vinnervilje og evne til å avgjøre tette og vanskelige kamper kjennetegnet 2013-utgaven av Rosenborg og er noe vi har savnet siden Hamrén-årene. Og noe vi må ta med oss videre. Selv om jeg kritiserer en defensiv innstilling, er et godt forsvar viktig – og det hadde vi i 2013. Vi slapp inn få mål. Man vinner fotballkamper ved å score minst ett mål mer enn motstanderen og jo færre mål man slipper inn, jo færre er man nødt til å score. Ingenting er så irriterende som lettvinte baklengsmål. Til slutt vil jeg trekke fram kontringsspillet. Det var til tider svært godt, når vi bare fikk sjansen – og vi tok sjansen.

Så hva med 2014? Tar vi 62 poeng igjen i år så vinner vi. Og jeg tror vi vinner. Først og fremst fordi våre eneste virkelige utfordrere, Strømsgodset og Molde, er svekket, mens vi har har en svært stabil spillerstall nå. Denne stabiliteten har vært etterlengtet.

Bare Riku Riski har kommet inn og ingen har gått ut. Nå ser det ut som om Morten Gamst Pedersen er på vei inn også – og det mener jeg er en virkelig god forsterkning. Vi kan riktig nok miste en del spillere gjennom året, men mest sannsynlig i posisjoner vi har veldig god dekning fra før. Vi har veldig mange spillere som kan fylle roller som indreløper, offensiv midtbane eller ving. Men vi har mangler på noen plasser, først og fremst sentral midtbane og et alternativ på høyre back. Som sentral midtbanespiller i en klassisk 4-3-3, hvor sentral midtbane skal være et anker, mener jeg strengt tatt vi bare har én naturlig spiller i Ole Selnæs. Alle andre alternativer som er forsøkt (Diskerud, Jensen, Svensson) er bedre som indreløpere. Selnæs har vært skadet gjennom hele sesongoppkjøringa og selv om han tok store steg i fjor når det kommer til valg, taklingsstyrke og forflytning, er det ikke nok i en så sentral posisjon. På min prioriteringsliste står derfor en sentral midtbanesjef. Deretter et godt alternativ på høyre back – særlig med tanke på at Gamboa blir borte i mange kamper under VM. Så får vi se om vi har gode nok keepere og om midtspissene scorer nok mål.

Men har vi utvikla det kollektive offensive spillet nok siden i fjor? Til å bryte ned alle lagene som helt sikkert kommer til å legge seg bakpå mot oss? Til å spille attraktiv og angrepsvillig fotball, som det heter. Det er dette jeg er mest i tvil om og som jeg er mest spent på.

Vi samler som sagt ikke på sølv i Trondheim. Vi drar heller ikke på fotballkamp for å se på innkast. Her ligger utfordringen til Rosenborg i 2014. Vi vil både se underholdende fotball og vinne. Vis oss at dere vil leve opp til forventningene!

Bernhus’ pinlige forsvarsskrift

Da Eldar Rønning forlot pressekonferansen foran 15-kilometeren i protest mot stadige spørsmål om Northug hadde jeg håp om at det kunne sette i gang en refleksjonsprosess hos noen journalister. Men når jeg leser Ola Bernhus’ pinlige forsvarsskrift innser jeg at det selvfølgelig var fryktelig naivt.

For det første:

Bernhus presenterer et forslag til hvordan pressekonferansen kunne vært arrangert på en annen måte, hvor man deler opp pressekonferansen i en Northug-del og en for resten. «Så kunne de ha blåst av den delen og stanset alle spørsmål om  Northug. Det ville blitt respektert», skriver han om Northug-delen. I en Sirkus Northug-episode ser vi en pressekonferanse med landslaget fra midt på sommeren. Etter en stund med spørsmål kun til Northug gis det et hint om å stille noen spørsmål til de andre løperne, f.eks. Niklas Dyrhaug, som vant testrennet samme dag. Ble det respektert?

For det andre:

På tirsdag, da Northug ble parkert i sprintsemifinalen, opplevde vi et norsk medaljeskred. To gull og to sølv. Likevel var det mest interessant å pøse på med toppsaker om Northugs sviktende form og muligheten for at han ikke går 15-kilometeren.

Men Rønning skal holde kjeft og vinne medaljer, helst gull. Da blir det mye bedre. OL-dekningen etter gullskredet på tirsdag forteller en annen historie.

For det tredje:

Og dette er viktigst. At Bernhus mener de øvrige løperne på pressekonferansen burde blitt stilt spørsmål av høflighets skyld er provoserende nok i all sin nedlatenhet. Men verre er det at det viser en fullstendig mangel på journalistisk ambisjon og ønske om å gjøre en god og grundig jobb. Nei, ingen skal stilles spørsmål av høflighet. De skal stilles spørsmål fordi vi vil ha en bredest mulig dekning av høyest mulig kvalitet i forkant av 15-kilometeren. Dersom journalistene ikke har spørsmål å stille løperne som faktisk skal gå distansen, så gjør de faktisk ikke jobben sin godt nok. Det finnes utallige spørsmål de bør stilles for at vi skal sitte igjen med en tilfredsstillende dekning av øvelsen.

Istedet må vi igjen plages med argumentet om at antall klikk på sakene er eneste rettesnor for journalistisk vinkling. Det er denne mangelen på journalistisk ambisjon som gjør Bernhus’ forsvarsskrift så pinlig.

Lerkendal stadion

Det er snart årsmøte i Rosenborg og fristen for å sende inn forslag går snart ut. Jeg har sendt inn et forslag i år også, som jeg håper blir vedtatt.

Forslag:

Følgende formulering tas inn i loven:

«Klubbens hjemmebane er Lerkendal stadion.»

Styret bes vurdere hvor i loven formuleringen passer best inn.

Lovens § 3 endrer overskrift til «Farger og hjemmebane» og paragrafen får nytt siste avsnitt: «Klubbens hjemmebane er Lerkendal stadion.»

Begrunnelse:

Det har over flere år vært en trend for klubber også i Norge å selge stadionnavnet til sponsorer. Det er en kortsiktig måte å tjene noen kroner på, når prisen man betaler er å selge en viktig del av klubbens identitet og historie.

Dette har ikke vært en aktuell debatt i Rosenborg. Loven er likevel ment å regulere klubbdriften også for en regnværsdag. Det er derfor naturlig at en så gjennomgripende avgjørelse som å skifte stadionnavn krever årsmøtebehandling og kvalifisert flertall.